Kolkata

Det ømmmest skjelvende, det plagsomme
& mildt surrealistiske og det skrekkelige,: på samme dato. Det er akkurat denne
datoen: 9. november 2016. Bloggbrevet blir ikke ferdig i dag. Men det har med
datoen 9. november å gjøre.
Filosofer har
skrevet om datoer. Jeg tror Jacques Derrida er en av dem. Jeg sitter på en hard
seng i Kolkata, og orker ikke å undersøke på nettet om dette.
Nå er jeg bare
koblet til min egen lille tekst. Det hender jeg innser, nesten redselsfullt, at
det jeg har med å gjøre er mer enn det jeg kan holde i meg. Så må jeg jo holde
det i meg. Jeg har noen datoer i meg. Det er som om de inngår i kjøttet.  
I går ble organisasjonen jeg har holdt
av i mange år – for sangen, musikerne og barna – vedtatt nedlagt. Jeg har ønsket
dette. Jeg ønsket lenge, sammen med andre, og med hele meg å lage
organisasjonen og å holde den oppe. Men i siste halvdel av 2016 har jeg ønsket at den skulle bli
nedlagt. I går ble vedtaket formelt fattet. Det er klargjørende. Det gjenstår å gjøre et verdig sluttarbeid. Et vedtak er fattet, men ennå ikke utført.
Jeg har,
inntil videre, gått inn for et tap. Tapet gjelder ”tusen syngende barn”. Jeg
har selvsagt ikke gått inn for at de ”tusen barna” ikke skal få synge. (De skal
få synge!) Bare for at driften av en gitt organisasjon ikke lenger skal holdes oppe med norske midler.
 
Sangen i elvelandet Bangladesh fins.
Musikerne fins. Barna fins. De er i meg, like langt inne i meg, som jeg er i meg
selv. Men alle organisasjonsformer kan ikke reformeres. Jeg sitter på en hard
seng i Kolkata, der jeg også satt i går, og sov, så vidt, mens vedtaket ble
gjort i Oslo. Indisk tid: 9. november.
Samme kveld ble et vedtak fattet av den
indiske sentralregjeringen i Delhi, ved Narendra Modi, et vedtak som kan ha en
klokskap i seg; jeg vet ikke det. Men konsekvensene er, mildt sagt, besværlige.
Sedler på 500 og 1000 rupies ble over natten erklært for å være ugyldige. De skal
kunne veksles inn i bankene fra overimorgen av. Det vil vare noen dager før
minibanker åpnes, og uttaksbeløpene vil være særdeles begrenset.
Tenk deg køene
i bankene. Tenk deg gamle engstelige som har sydd penger inn i madrassene, og slett
ikke oppfatter at disse sedlene, fra og med 01012017, vil ha null verdi. Tenk
deg de som ikke har småsedler, og inntil videre ikke kan veksle inn noe sted.
Tenk deg bankkøene i dette landet med megabyer og noen steder uten lokale
banker.
Plutselig: en
beslutning, med et resonnemant som visstnok er knyttet til falske sedler og
”svart økonomi”. Det er et opprensknings- og kontrolltiltak, sies det. Kanskje
rommer det, i tillegg, et digitalt resonnement. ”Alle skal heretter trekke
kortet.” Men alle kan ikke lese og alle har ingen bankkonto. Trekke kortet… hos
grønnsakhandleren…!? Og så: all tiden som må brukes av de som har slike, brått
ubrukbare, sedler, i banken.
Så: Donald Trump. Han som kan tenkes ikke
å vite hva eller hvor Arktis er, og slett ikke korallrev. Hva har smeltende is
med ham å gjøre, og hvorfor ikke bombe de som bråker… 
Jeg vet ikke
hvem han tror Mesteren i Galilea var. Han var en fattig jødisk mester. Donald
Trump vil ikke ha de fattige. Han vil ikke ha jøder. Han vil ikke ha muslimer.
Han vil neppe ha kunstnere. Han vil til syvende og sist ha seg selv, i en
bestemt forblindet versjon: som Seierrik.
En amerikansk fredsaktivist
jeg kjenner, og som har vært aktivst siden han brente innkallingsskriv til
vietnamkrigen, kalte dagen ”the Day of Mourning”. Barnebarnet hans er ”farget”.
Barnebarnets fremtid blir annerledes på grunn av rystelsen Dinald Trump.
Rystelsen
kunne hett ”Sanders” eller ”Bernie”. Så ble den hetende noe annet.
Jeg ser for meg han jeg trodde på – i
noen år med større naivitet enn nå – i sangens nord-Bangladesh, og som har hatt en annen agenda enn jeg trodde. Han ønsket ikke å være et grasrotsmenneske, kjenne seg selv og innse at
han ikke er større eller mer betydningsfull enn andre folk. Jeg ser konsekvensene av Narendra Modi-regjeringen
og den monomane viljen til å gjøre det indiske subkontinentet rent, denne
gangen for tvilsomme penger. Jeg ser, men ser jo slett ikke, for jeg vil bare snu
meg vekk, en aldrende hvit amerikaner som ikke vet noe om korallrev, døende
fisk, druknende lavland – og kunsten til Georgia O´Keefe.
Disse tre mannansiktene den 9. november.
En sier han er muslim, en annen at han er hindu, den tredje, tror jeg, sier at
han er kristen. Jeg vet ikke hva den religiøse tilhørigheten har med saken å
gjøre, annet enn som signatur og antagonisme.
Gud, eller
Den-Som-Er, er noe helt Annet.
Jeg ser jo andre menn også: Han som sørget for en verdig nedleggelse av organisasjonen vi har holdt av, og ikke lenger kan holde
av som organisasjon – alt mens jeg (og mange flere!) holder av sangen som et kollektivt
hjerte. Jeg ser han som har vært fredsaktivist siden Vietnamkrigen. Og han som
holder Tori-Maa, her jeg sitter, oppe i indiske harde tider.
Denne dagen
har disse tre, eller seks, ansiktene hengende over seg som en stor påminnelse
om nødvendigheten av å se rett på jævelskapen og slå seg sammen med andre som både
vil se rett på keiseren – og arbeide hardt for noe annet. Det andre
fins jo, og det kan tilta.
Hilsen Wera