Lalmonirhat

Nå har jeg
sittet på hestekjerre sammen med åtte andre, instrumenter og enkel bagasje.
Kornet vaiet i solvind på begge sider av grusveien. Støvet slo innover. Den
kvelden mistet jeg stemmen. Kanskje hadde jeg spist for mye støv.
Jeg har
uansett snakket til små og store grupper barn, ungdommer og noen voksne hver
dag i nesten en måned. Det blir hetere og hetere her, mens natten fremdeles
minner oss om vinter. Kroppen har mye å tåle. Kanskje er den ikke lenger
europeisk. Den har, uansett, mye å tåle. Den må tåle sin egen grense; jeg
hviler. Stemmen må komme tilbake, fra stedet der det ikke sies noe. Ikke en
lyd. Så stille de var, ungene i går, da jeg måtte meddele meg hviskende. De var
ikke lykkelige. Enhver kroppslig svakhet minner dem om døden. En dag vil jeg
ikke lenger kunne komme hit. At jeg plutselig ikke kan snakke får dem, kanskje,
til å tenke over forgjengeligheten. Disse barna vet mye mer om virkelig død enn
vest-europeiske barn.
En ny
sangskole. Nye mesterlærere, som har trasket fra hus til hus i grenda for å si
at heretter kan barn få lære å synge uten betaling. Sanglærerne var vevere
først. De er vevere ennå. Det er vakkert. Jeg har skrevet det før: veven og
sangen hører sammen på det indiske subkontinentet.
Sov i
dette rommet, sa de til meg i forgårs. Det var et underlig rom i et hus av
blikk. Møblert med svære og tunge tremøbler, hvorav to svære speil med
treutskjæringer rundt. Jeg er i utlandet her, sa jeg forsiktig. Eieren arbeider
i utlandet, viste det seg. Antagelig i Bahrain eller Dubai. Møblene kan ikke
være annet enn en markering av økonomisk makt. De stod der alene, uten
nytteverdi.
Det var
sang på tunet. I sengen der jeg skulle sove, i utlandsrommet, skulle Bipasha,
hun som var med truppen til India i januar 2012, også sove. Bipasha virvlet
rundt i rommet i mørket, antagelig engstelig for å vekke meg med sin egen søvn
g kropp i samme seng. Bipasha sov ikke den natten men holdt seg fast meg, mer
kraftløs enn før, hele neste dag. Til slutt kom historien om en utslitt far som
har lagt alt sin ære i fem barns utdannelse og ikke har kraft igjen. Han kommer
hjem med den maten han har kunnet kjøpe og barna ber ikke om annen mat. Bipasha
fikk en vitaminboks gitt av Maria.
I går sang
Bipasha under en landsbyfestival ved den litt eldre sangskolen på den sandete
halvøya. Jeg skulle snakke til forsamlingen men hadde bare en rest av stemme.
Rehana hadde hele stemmen sin, Sathi også. Og Bipasha, med ett. Grendas og
nabogrendas menn av sufi-islamsk fromhetstradisjon sang gjennom halve natten.
Da sov noen av oss. Så ble det morgen og folk stimlet sammen for å se på oss
fra et annet land. De spør ikke om det er i orden at de stirrer; de stiller seg
opp midt i rommet og metter seg med syn. Syngende Atwar fra 2006 er fremdeles
med oss. Siuli og Mousumi også.
Det er så
underlig å bo i hus der folk ikke er lutfattige. Selv de som virkelig har
sangen bryr seg ikke om det somer vakkert for øynene. Sykler og motorsykler,
overfylte klesstativ, valgplakater, støv. De bryr seg åpenbart ikke om hvordan
”det ser ut”.
Men de
masserer meg om jeg ber om det og fyller vannkrukken når jeg må bruke doen.
På fem
motorsykler dro vi fra sangskolen til fergestedet via huset der Anando vokste
opp. Te med ingefær og lite sukker der. Kokos i remser, sennepsfrø, litt
opphakket løk. La Anando bli her noen dager, sa naboene. Jeg lot ikke Anando få
bli igjen. Anando har forlatt barndomshjemmet.
   Det er sant at gutten er alles. Det er også
sant at han må få bli ”sin egen”, i konsentrasjon.
I båten.
Maria lykkelig ved vannet. Maria ved båtripen, og nesten over den. Vi så
sanden. Hvit land ved Brahmaputra. Om en ikke visste at det også er dødsens,
ville en bare se skjønnheten. Motorstopp, og jeg ble sittende alene igjen i
båten. De andre for over sanden, Rehana rett ut i elvevannet. Det var så lenge
siden hun hadde badet i elven. Kanskje ikke siden hun flyktet for fem år siden.
Jeg ble som en ”galning”, sa hun etterpå.
I morgen
kommer Hilde fra suno-norgestyret. Hun blir med til konsertene i Dhaka. Tiden
hennes er knapp her. Fortell ”alt” til Hilde, sier jeg til Maria. Maria kan
umulig vite hva hun skal fortelle: om sanden, om å sitte urørlig i altfor mange
timer og høre sang, om å spise på bakken sammen med et femtitalls barn, om å
traske med Anando, Sharifa, Rehana eller Sathi på veier og stier og praktisere
mini-engelsk. Om å lære noen grep på firestrengsinstrumentet.
Kanskje
aller først å skjønne hva det betyr for barn, som ikke kan si sine egne ord i
andre sammenhenger, å gå lenger og lenger inn i egen stemme, i år etter år, i
en stor og vital sammenheng av syngende barn og voksne, med lærere som er nære
og fjerne vitner til uskikkeligheten, ulykkene og ønsket deres om å overskride
veldig trange normgrenser.
Lille-Mousumi
i syvende klasse får ikke lov av faren å synge mer. Hun stod på tunet, likesom
innskrumpet, i hijab i dag. Nå er det slutt, tenkte jeg. Og det var tydelig at
hun selv for lengst vet det.
Ikke glem suno.
Hilsen
Wera