Gårsdagens gurugriho heter ”Ved mangotreets fot”. Guru=mesterlærer. Griho=hus.
Rett ved tunet der barna skulle sunget, hos mesterlæreren, brant ilden på likbrenningsstedet. Folk sørget over en bestefars død og utførte de rituelle handlingene som hinduer må utføre for den dødes sjelefreds skyld.
Vi kunne ikke synge i røyken fra likbrenningen. Instrumentene var lagt frem i en skogbryning fem hundre meter fra bålet. Barna ville absolutt synge, tross dødsfall i grenda. Blinde Kanu kom med lutten i år som i fjor. Sangelev Siphon med håndkle bundet om hodet satt medektara og ventet på å få folde ut hele seg.
Jeg hadde hørt at det ikke passet seg å synge i grenda på likbrenningsdagen; og hva ville folk si. Men folk strømmet til. En flokk mødre til høyre, en flokk oldinger og unge menn til venstre. Og nysgjerrrige barn på alle sider.
Hva de som ikke kom til sangstedet sa eller vil kunne si er, selvsagt, ukjent.
Det var en lyst å fotografere tett inntil skogen, instrumentene, sangbarna, mødrene, oldingene, lyset mellom trestammene. Da Siphon reiste seg for å synge en ”baulsang” med strengeinstrumentet ektara reiste også jeg meg. For å fotografere. Men jeg la etter få sekunder leicaen fra meg – og danset. Jeg danser jo ikke (offentlig). Men danseet foran noen hundre mennesker helt til Siphon satte seg ned og jeg ikke kunne svirre mer.
Undervis barnet mitt også, sa tre mødre i går. To gutter og en jente på syv-åtte år. Sangskolen i ”Ved mangotreets fot” vokser.
Der satt trettenåringen Sapna som jeg hadde sett på samme sted i august i fjor. Sapna var ikke sangelev. Jeg så sorgen i blikket hennes i august. Sapna fikk en geit. Hun er farløs og bor hos en onkel. Hun får ikke lov til å synge. Sang er en synd mot Allah, sier onkelen, og mormoren også.
Vi løp gjennom skogen til mesterlærerens hus. På tunet sa en mor: se etter datteren min. Hun kan ikke snakke. Hun blir slått av mange. Jeg vil at hun skal kunne gifte seg. For hva vil skje med henne når jeg dør. Jeg så datteren på cirka tolv år. Psykisk utviklingshemmet. Vi kan ikke ta imot en psykisk utviklingshemmet jente i internatet.
Vi kan ikke gjøre noe stort for denne jenta. Men vi kan be barna i sangskolen ”Ved mangotreets fot” om å se etter henne og ikke gjør henne noe vondt.
6. april
Det er minnedagen for folkemordet i Rwanda. På denne datoein i 1994 ble flyet med den rwandiske presidenten i skutt ned. Jeg leser i nettnyheter at Nord-Korea truer med å skyte ut kjernefysiske raketter mot USA og at USA planlegger (lager?) et raketttskjold over Stillehavet. Det er underlig hva hav, jord og luft brukes til. Hvor mye ”synd” skal elementene ta opp i seg.
I Bangladesh er årets 6. april datoen for islamistenes ”lange marsj til Dhaka”. En anti-sekulær marsj. En skremselsmarsj. Marsjens aktivister ønsker å presse frem beslutninger som kan oppildne de allerede meget ”hete” (og betalte?) til å utføre enda større hærverk og bevise at regjeringen ikke kan regjere. Hvilke beslutninger vil den truede (sekulære) regjeringen komme med etter 6. april.
Tenk på Mahatmi Gandhis saltmarsj til Danda på Indias vestkyst. (Jeg husker ikke årstallet. 1928?) Uten våpen, i konsentrert styrke for å fastslå at India ikke er kolonimaktens eiendom. I lys av Gandhi tok indere bokstavelig talt saltet tilbake. Med saltet som symbol tok de seg selv tilbake.
Her jeg skrivert er det stille. Sitar- og filolinlærerne som skullekommet med tog fra Rangpur for å undervise ungdommene i internatene er forhindret. Generalstreik. Vi må gå opp til eksamen hos oss selv, sa Sathi.
Noen av oss drar idag til instrumentopplæringsstedet tredve kilometer herfra. Rikskonsertene støtter et treårig instrumentopplæringsprosjekt. For en lykke! Det det ikke er mulig å lære i løpet av syv måneder har et tyvetalls barn og ungdommer lært. De suger til seg som om det dreide seg om det aller viktigste.
Når jeg ser på ansiktene deres mens de synger eller spiller innser jeg at det faktisk kan være det aller viktigste.
Hilsen Wera