Lalmonirhat

Subho kom syklende fra et område som kalles char, ofte oversatt med ”sandøy”, i dag
morges. Før var det elv, nå er det jord av silt og sand. Han krysset elven Dharla. Men
stedet til Subho er ikke en øy med vann på alle kanter. Sykler han østover, kommer
han til den indiske grensen.

Da jeg hørte Subho første gang synge høsten 2009, kom tårene. Den farløse tynne
gutten hadde en stemme større enn han selv. I dag har han, sammen med tolv-tretten
andre, sunget i lydstudioet. De som har kraft nok, mot nok, melodi nok, samt
”følelse”, dette avgjørende som kalles bhab, får dra til Dhaka og opptre den 18. mars.
Alle ønsker seg til byen der det er store hus. Vi som skal velge ut cirka femten barn og
ungdommer må ha kunnskap om mer enn stemmene. Sharifa kan ikke være med på
grunn av eksamen. Det blir en klar mangel.

Rehana er ikke lenger rasende dronning. Hun ble ( i prinsippet) kastet ut av internatet
i april i fjor, hylte i syv timer – og skjønte noe avgjørende om hva hun hadde å gjøre.
Jeg sa, etter dramaet i fjor: det er plikten din å ta deg av alle gjestene. Rehana, som de
andre, har stor sans for konkrete plikter.

Alt det Maria behøver det skjønner Rehana av seg selv. Ønsket hennes nå er å
undervise i en sangskole. Vi har valgt ut en der sangkunnskapen hennes behøves. Det
er ett av de fattigste stedene med en ny kvinnelig mesterlærer, den aller første
kvinnelige sanglæreren i Arshi Nagar. Rehana vil få et lite månedlig honorar på
bankkonto. Hun er og skal fortsette å være college-student.

I lydstudioet pågikk sangøvelser i går morges, i går ettermiddag, i natt; og deretter i
dag morges. I morgen også. Nå har vi matpause pluss den nødvendige pausen på
grunn av fredagsbønnen. De ni som kom fra forskjellige sangskoler overnattet her sist
natt. Rehana sørget for pledd til alle. Anandos seng med myggnett ble brukt av to
andre gutter. Anando lå våken med mygg og uten myggnett. I lydstudioet står et
mikrofonstativ med mikrofon men uten tilkobling: de må øve seg på å synge med
mikrofon i riktig avstand fra munnen og svaie, om de må det, med hendene men ikke
med munnen.

8. mars
Barna og ungdommene er her ennå. Fire til er kommet. Badsha gir seg ikke. For ham
er konserten i Dhaka et svennestykke han vil mestre. Å, om han bare kunne mestre
”tiden”, og være i stand til å beregne avstander og sanglengder. Han er ikke digital av
seg, selv om han er teknisk og praktisk skolert. Det kan hende han simpelthen er en
opprører. I papirene ”direktør”. Men han pusser tenner på jordstykket på den andre
siden av veien mens han ser hva som gror og hva som ikke gror av løk og spinat. Han
er bonde også.

I går overrakte jeg dem Tascam-opptaksmaskinen, den jeg brukte i to-tre år, før jeg
begynte å videofotografere. Sujan spurte om MP3-format. Jeg sa at maskinen tok opp
i WAV. Resten må de lære seg selv. Da Sathi fikk vite om opptaksmaskinen, ble hun
fra seg av fryd. Hun har lurt på hvordan hun skulle kunne bevare de gamle
melodiene, de som ikke kan nedskrives. For her fins det ikke noter. Sathi skal bruke
maskinen først, sa Badsha. Nå har Sathi enda en stokk å holde seg fast i. Slik ”stokk”
som blir til av at en vet hva en har å gjøre. Verken Sathi eller Rehana er akademiske
storbegavelser. Det er Sharifa og Anando som lagrer de gode skolekarakterene.

Anando lærer å fotografere. I går var det iso-verdier han lærte om. Hva slags iso-verdi
i hva slags lys. Vi venter på ”Hilde-didi” fra Oslo. Hun blir ikke med til
landsbyfestivalen 11. mars, ute på sandøya. Det er et tap. Vi andre drar den 10. mars,
med båt til min aller første grend, den fra 1998. Etter tilbakekomsten derfra vil alle
vente på Hilde. Rett til musikkopplæringsstedet sammen med henne 13. mars.

Til Dhaka drar vi med dagbuss 17. mars. Trettifem små og store. Forkjølelser av
forskjellige alvorlighetsgrad har for lengst meldt seg. Nattetemperaturen er fortsatt
vinterlig. Det er full sommer på dagstid.

Hilsen Wera