En gang i 2003 kom jeg, med tog, til veverlandsbyene i Phulia for første gang. Jeg trodde det var rokk etter rokk jeg så. Siden har jeg fått vite at det norske ordet er hespetre. De sier charka her. Det var Gandhis ord for ”spinnehjul”.
Mennene vever, kvinnene lager tråden. En og annen kvinne vever, en og annen mann lager tråd; eller, rettere sagt, de gjør tråden smidig nok, med støv fra knust ris eller støv av annet slag, pluss risavkok.
I måned etter måned, i år etter år, kom jeg tilbake til veverlandsbyer i Phulia, fotograferte i lys og halvlys, brukte for det meste diasfilm, og visste ikke hva landsbyene het. Ikke engang der jeg en dag satt på huk og fotograferte en ung veverske i lysfiolett sari som hespet tråd i samme farge som den fiolette sarien, og jeg var en fortrollet fotograf på tunet. Drikk te hos oss, sa Shivani. Hun hadde ikke te i huset; fattige vevere har sjelden det. De sender et barn med noen mynter eller en liten seddel og barnet kommer tilbake fra sjappa med te til gjesten. Mens jeg satt der kom en gammel og meget lut kvinne gående; ikke Shivanis bestemor men ektemannens. Hun het Poriskar Sarkar og hadde trasket med ett barn ved brystet og ett barn i hånden over grensen fra Bangladesh; det må ha vært rett etter massakrene i 1947. Poriskar Sarkar og Shivani ble mine nærmeste i denne landsbyen jeg ikke visste hva het. Det var alltid en drosjesjåfør nord for Kolkata, Saphan-da, som kjørte meg dit.
Da jeg etter et par års fravær fra veverlandsbyen gjerne ville komme tilbake, visste jeg ikke hva landsbyen het. Saphon-da var ikke lenger medhjelperen min. Det eneste navigasjonsredskapet jeg hadde var mitt eget visittkort med bilde av en vever, halvt bakfra, og en jentunge som ikke hadde svart da jeg snakket til henne. Jeg skulle få vite at jentungen var døvstum og veveren var bestefaren hennes; jeg husket at jentungen og den gamle holdt til ved inngangen til Shivanis landsby. Bilen vår stanset i en veikant og en mann på sykkel ble spurt: hvem kan de på visittkortet være. Mannen tenkte og tenkte, forhørte seg med andre i veikanten og mente etterhvert å vite det. Mannen parkerte sykkelen fulgte oss videre. Litt etter litt ble jeg gjenkjent av kvinner som satt ved rokken, eller hespetreet. Gjenfant Shivanis hus. Den gamle i hvit sari var ute og tigget. Da hun fikk se meg kunne hun såvidt se meg, for hun var blitt nesten blind. Nå er Poriskar Sarkar død.
Det var i 2010 at jenter mellom seks og ti, i landsbyen som heter Gourangopalli, som betyr ‹Gours Gylne Kropp›, fikk hvite ark og malestifter og begynte å tegne og male. Gour = Caitanya og en hellig mann fra Nadia. Mannen i veikanten heter Nitai og er en pålitelig medarbeider i den lille organisasjonen med base i Kolkata. Nesten femti jenter i landsbyen maler, forsøksvis med naturfarger, gjør yoga, til dels avansert, og har begynt å øve inn skalaer med en musikklærer født i Bangladesh. (Andre jenter gjør det samme i en annen landsby. I en tredje ber de om å få begynne…)
Nitai samler jentene, trøster dem, forsøker å hindre ”barneekteskap”, hører om sorger og sykdommer, og forteller oss i Kolkata det vi behøver å vite. Shivanis datter, Protima, som ikke var født i 2003, tynn som en kvist og årvåken, er en sann mester i yoga og brister av stolthet når hun får vise oss hva hun kan. Da jeg fikk se bildet på 50 x 50 cm som hun hadde malt før vi kom i går, med farger hun selv hadde laget fra knuste blader og blomster, var det vanskelig å la være å gråte. Senere fikk jeg vite at en voksen hadde kommet forbi og spurt Binod hva det var vi gjorde der. Protima hadde hørt spørsmålet og spurte så Binod: kaku, onkel, får jeg si det? Si det, sa Binod. Vi maler, lærer skalaer og gjør yoga; slik svarte Protima mannen.
Hilsen Wera