Oslo

Underlige dager i Oslo i juli. For en ro! Ingenting ondt kan skje. Men bevisstheten, og understrømmene, merker en julidato for snart to år siden.
Jeg stod i Narvesenkiosken ved Nationaltheatret t-banestasjon da drønnet lød. I dagene etterpå tilhørte også jég Oslo; jeg ble norsk borger blant alle andre norske borgere og tenkte – uten å offentliggjøre et eneste ord om det – påNorge.
Norge, hva er det. Hvordan kan det forstås. Hvordan kan det forstås . Og hvordan vil nasjonen heretter forstå seg selv. Sent i juli 2011 var Norge likesom en entitet: ett eneste helt stykke. Det lå en uventet uhygge hos oss og vi var i stor grad sammen om å kjenne den.
    
 Jeg (gjen)ser for tiden, nærmest forskende men også skaket, nyhetssendinger, deler av rettssaksopptak og en BBC-dokumentar om voldsgjerningene i juli 2011. Massemorderens inntrengende fjerne hvite ansikt. Dette ansiktet har med ”meg” å gjøre.   
Trasker over Grønlandsleiret i juli 2013. Gjør notater på fortauet. En småfull norsk mann i motorisert rullestol sier: ”Hva synes du om sånne”. Han mener menn og kvinner av romfolket som akkurat da støyer på et lite grøntområde i Brugata. De er virkelig ikke norske. Kanskje skjønner de ikke at de ødelegger for seg selv her i landet. (Men: de er ikke ønsket noe sted. Så hvorfor skulle de tenke på at de ikke er ønsket her.)
   Jeg kan ikke svare mannen; jeg kan ikke si hva jeg synes om ham.
En roman skal lages. Enkel research pågår. Neste sommer, tenker jeg og ønsker meg slik langvarig ro som det å lage en roman forlanger. Kanskje, kanskje kan får jeg skrive litt til høsten. Da skal dobbeltalbumet for Suno lanseres. I morgen er de 500 x 2 pressede CD-ene lovet levert. Suno må bevares. De nå nesten syv hundre ungene har slett ikke tenkt å slutte å lære å synge og spille. Da ville de, og det vet mange av dem, gi opp å være seg selv.   
Et steds i romanstoffet befinner den russiske komponisten Sjostakovitsj seg. Jeg leter etter Sjostakovitsj på nettet og kommer til en webside:www.learnclassical.com. Kapittel tre, om Sjostakovitsj, har et inngangssitat av Konfucius: hvis musikk og dannelse var bedre forstått, ville det ikke finnes krig.
  Leser videre, om en musikalsk tradisjon, Lirniki, i Ukraina. Omvandrende blinde musikere med et strengeinstrument kalt banduras spilte for fremmede og fikk mat og ly for natten. De fleste av dem ble ”rensket ut” av Stalin. En musikalsk arv ble borte i løpet av en natt. I mars 1942, i et beleiret Leningrad, spilte musikere med sot på klærne og mugg i oboen Sjostakovitsjs Syvende symfoni, kalt ”Leningradsymfonien”. De hadde ikke mat og hadde bare laser til klær. Og spilte med alt de var.
Sunos Rehana har begynt på det som i Bangladesh kalles college. Hun er student i samfunnsfag i 11. klasse. På telefon forleden dag sa hun at det var noe hun gjerne ville gjøre og nå ville hun si meg det. Si det! Jo hun ville oppsøke de aller eldste pracin manush, gamle folk, i regionen. De som hadde erfart noe og hadde noe å lære fra seg, også sanger. Så skulle hun lære sangene og skrive ned det de sa. Når jeg kom, ville hun gi meg det.
Stalin kommer ikke til Bangladesh for å drepe sangere. Men det fins mange mange små ”staliner” her og der. De har forskjellige hudfarger. Noen viser ansiktet sitt. Andre dreper usynlig og usignert.   
Det er – uansett – vidunderlig å være i Norge i juli. 
Hilsen Wera